Salomon Xreid Senja

I det klokka passerer midnatt har vi vært på beina i 12 timer. Vi er ennå ikke halvveis, men det betyr ikke så mye, for akkurat da passerer vi løypas høyeste punkt, og vi stopper for å ta et bilde i den flotte sola som tross alt er våken ennå her oppe i nord. Den ferske 50-års jubilanten poserer med et lykkelig smil, og vi forsetter leende videre mens vi sklir nedover snøen som har klamret seg fast i fjellsiden mens jeg synger et kort vers av bursdagssangen.

Offisiell video

Stemningen er god i den lille bygda med 63 innbyggere ved siste opptelling. Sola skinner og det Iokale bandet har fått tilskuere fra flere nasjoner i dag enn de nok noen gang har hatt. I dag har 120 løpere, frivillige og media dukket opp på den lille idrettsplassen for en kjapp visitt. Noen minutter før start samles vi bak startbuen i en spredt flokk, de fleste uten iver etter å presse seg fram i første rekke. Praten går løst og vi ønsker hverandre god tur. 3,2,1, BANG der går hagla av og til jubelrop fra hele bygdas befolkning setter vi i vei. Ferden har begynt.

Etter noen enkle kilometer på asfalt treffer vi på terrenget for første gang og får erfare hvor teknisk løypa viser seg å være. Vi har av erfaring på forhånd bestemt oss for starte måteholdent, det vil alltids være muligheter til å bruke krefter senere. Fluene surrer som besatt rundt våre svette skaller i sommervarmen mens vi benytter tida til å småprate med løpere som passerer eller blir passert. Selv om vi ikke har noe annet enn en løs plan om å holde sammen i starten, er det med vantro jeg registrerer at min klubbkamerat hyler til av smerte idet han skal hoppe opp på en bro. Han får ytret at jeg bare skal fortsette, så jeg fortsetter med den lille gruppen av løpere vi har holdt oss sammen med den siste tida. Var turen hans allerede over nesten før den egentlig var begynt? Jeg blir sulten, så jeg tar fram noen skiver og bruker den neste timen på å sakte men sikkert, bit for bit med god hjelp av det kalde fjellvannet, få i meg noe mat. Jeg tar igjen gruppen som hadde seget ifra meg mens jeg spiste og vi fortsetter videre mot første skikkelige stigning opp på fjellet.

Gleden var stor når jeg noen timer senere nærmer meg toppen av stigningen og hører en kjent røst prate i vei noen meter bak meg. Det var som jeg håpte en krampe som han fikk ristet av seg og kunne forsette noen minutter senere. Vi var igjen samlet.  Vi småløper over ryggen, over snødekte områder som kjøler ned våre våte men kokhete føtter, ned steinete lier og gjennom myr og bekk. Første matstasjonen kommer til syne, gir litt motivasjon, om enn tiden det tar dit er lengre enn øyet gir uttrykk for. Jeg er lett i beina og siger litt ifra resten av gruppen ned mot sjekkpunktet. En stri elv må passeres, men tauet som var lovet er ikke å se. Jeg tar noen vaglende steg ut i elva og kjemper mot strømmen som ivrig prøve å få meg ut av balanse. «Lengre nede» hører jeg bak meg. De andre har nådd elva og vært observante nok til å se tauet hundre meter lengre ned. Lettet følger jeg dem ned og tar tauet i bruk.

Opp mot matstasjonen blir vi møtt av bjeller, klapping og heiarop slik at beina får litt ekstra krefter til å løpe de siste meterne til herlighetene som venter oss. Ny skjorte, varm mat og cola – og ferden kan fortsette. Mens vi står der er det flere som kaster inn håndklede allerede her, men det er ikke noe vi har vurdert engang. Turen har jo akkurat begynt.

Etter en ny bratt stigning skal vi nå traversere over en liten fjellkjede de neste 11 kilometerne hvor «høydeutfordringen» min skal få testet seg. Som den bøllete gutten på vei hjem fra skolen dukker den luftige eggen plutselig opp. Det går bare en vei videre. Det er ikke annet å gjøre enn å ta ett steg av gangen og sakte men sikkert komme seg forbi.  I ettertid viser det seg alltid at det som på avstand så ut som en syltynn egg, umulig å forsere, egentlig ikke er så ille når man først er midt i den og fokuserer på veien videre og ikke den stupbratte bergveggen på sidene. Fornøyd kan ferden forsettes og når jeg snur meg tilbake, ser eggen like uforserbart ut som for litt siden.

I det klokka passerer midnatt har vi vært på beina i 12 timer. Vi er ennå ikke halvveis, men det betyr ikke så mye, for akkurat da passerer vi løypas høyeste punkt og vi stopper for å ta ett bilde i den flotte sola som tross alt er våken ennå her oppe i nord. Den ferske 50-års jubilanten poserer med ett lykkelig smil og vi forsetter leende videre mens vi sklir nedover snøen som har klamret seg fast i fjellsiden mens jeg synger ett kort vers av bursdagssangen.

Vi tar igjen noen løpere foran oss som tydeligvis har en dårlig periode. Noen ord veksles, og vi får med oss en videre og praten går løst utover natta. Kroppen lures av den gule kula som nekter å forsvinne. Vi får i tillegg besøk av samtlige mygg i området som tydeligvis ikke klarte å bite seg fast i de raskere løperne foran oss. Lufta står stille i det vi febrilsk leter etter stien som burde ha vært her, mens det eneste vi ser er høyt ormegress med skjulte steiner, bjørkeris og nådeløse hull. Stien finner vi omsider og moralen stiger når raskt labbegir kan erstatte krabbegir. Vi mister etter hvert vår samtalepartner og fortsetter videre ut i morgenen før neste matstasjon omsider åpenbarer seg. Smilende fjes tar oss imot og uten at vi egentlig er klar over det har den maskerte legen fått svar på sine spørsmål og gitt oss velmenende råd om å drikke og spise godt fremover. Natt har blitt til morgen og varmen stiger.

 

Min følgesvenn har nå passert sin tidligere lengste reise og for hvert skritt blir en ny barriere brutt. Vi nærmer oss slutten, men vi har fremdeles to store fjell å klatre før vi kan ta vår velfortjente hvile. En tydelig sti og åpent landskap gjør første del av etappen til en nytelse, men når klatringen igjen begynner kjennes timene godt i lår og legger. Sakte men sikkert forseres fjellet, ett steg av gangen, fra stein til stein til vi endelig når toppen. Vi ser veien der vi ett døgn tidligere satt i en buss på vei til start, skravlende og observante på fjellsidene vi nå er på vei ned av. Vi er i «kjent» terreng men har allikevel mange timer igjen. Veien ned er nesten verre enn veien opp. Lår og knær skriker etter pause, men vi stopper kun raskt før vi forsetter ned mot neste sjekkpunkt. Her blir vi tatt imot som hjemkomne konger. Når gjengen får vite at en jubilant har ankommet, runges det i gratulasjoner og sangen lyder høyt ikke lenge etter. Legesjekken er nøyere her og med god grunn. Selv om jeg klarer å svare feil på dagens dato, er vi i mer enn god nok tilstand til å få fortsette videre på turens siste klatreetappe. Motivasjonen stiger i det vi får høre at flere har stoppet her og kastet inn handklede. Hvorfor her? Nå som målet er så nærme?

Med ny iver og beruset av sukker trasker vi videre opp den bratte skråningen under høyspentlinjene. Vi har blitt kjent med underlaget tidligere, høyt ormegress med vanntrukken myr i bunn, og selv om det går sakte nå, så beveger vi oss. Sjekkpunktet under oss blir etter hvert mindre og vi kan snart skimte første kant vi skal over. Skrålia vi må ta videre, som på kartet uken før så enkel ut, viser seg å bli en ny klatreetappe, denne gangen bortover på store steinblokker. En liten feil her kan fort resultere i en i beste fall vond badetur i vannet hundre meter lengre nede i bunnen av den bratte lia. I det vi runder kanten ser vi for første gang siste topp og buen som venter på oss noe lengre oppe. Store bratte snøpartier forseres sakte i sikk-sakk mens vi verdsetter stavene vi har hatt som støtte mesteparten av veien hittil. Nå er siste topp så nærme at vi løftes oppover det steinete landskapet til toppen. På vei opp treffer vi på noen løpere på vei ned og mannskapet som skal vise oss den trygge veien ned igjen.

Etter en kort feiring under buen på toppen har vi nå bare en nedstigning og noen kilometer på asfalt igjen. Toppen er lufting og suget i magen kommer idet vi beveger oss mellom steinene. Vi ser nå bunnen av dalen og veien som snart skal guide oss til bestemmelsespunktet. Beina har det egentlig ganske fint nå, men det er glatt i den myr og mosekledde fjellsiden, så vi må nedpå baken noen ganger. Jeg titter på klokka og roper ut høyden vår med jevne mellomrom for å telle ned hvor mye som gjenstår. Veien kommer fortere enn forventet, og nå er vi egentlig mentalt allerede i mål. Vi har bestemt oss for å gå det siste stykket, selv om underlaget skulle tilsi at vi kan bevege oss dobbelt så fort som vi gjør. Det går ikke lenge før beina brenner av den hurtige gangen og vi lengter etter ei kald myr å kjøle dem ned i. Bilene vi møter tuter og vinker, det er tydelig lokalbefolkningen vet noe om hva som skjer. Veien er lengre enn vi ønsker, men til slutt kommer målbuen til syne rundt en sving, om enn noen kilometer unna. Hus dukker opp og folk i hager og på terrasser jubler og ønsker oss velkommen tilbake. Vi løper de siste 20-meterne over målstreken og takker hverandre for en flott tur, sammen.

Vi kom i mål på 26 timer og 56 minutter til en 9.plass. Av de 120 som startet kom bare 48 i mål.

Denne beretningen samt noen betraktninger på hvorfor jeg liker å løpe langt ble publisert i Fevennen i denne artikkelen