Snøen som pisker oss i ansiktet har for lengst fylt alle spor etter de som er foran oss i løypa. Vinden blir sterkere dess lengre opp mot toppen vi kommer. Stadig synker foten ned til over kneet selv om søkende staver allerede har prøvd å finne letteste vei framover og oppover. Den lille pila på den håndholdte navigasjonsenheten sliter med å gi gode svar nå som framdriften er minimal og vi bommer litt på retningen. Alt er hvitt nå. Jens er bare fem meter bak meg, men nesten ute av syne, så jeg tilpasser farten og snur meg stadig for å påse at vi holder sammen. Etter en halvtime flater det endelig litt ut og sikten blir noe bedre noe som gir håp om at vi snart skal få steinhaugen i syne, som bevis på at vi endelig har karret oss til toppen. Stadig ser jeg steinhauger som blir borte like fort som de kom til syne. Med en fot foran den andre går det heldigvis slik det burde, og den virkelige steinhaugen åpenbarer seg foran oss. Gleden er stor, for nå er det bare noen kilometer til steinhytta hvor ly, varme og litt mat venter. Vi fortsetter raskt videre og tar fatt på nedturen med et lite smil om munnen. Continue reading