English
Snøen som pisker oss i ansiktet har for lengst fylt alle spor etter de som er foran oss i løypa. Vinden blir sterkere dess lengre opp mot toppen vi kommer. Stadig synker foten ned til over kneet selv om søkende staver allerede har prøvd å finne letteste vei framover og oppover. Den lille pila på den håndholdte navigasjonsenheten sliter med å gi gode svar nå som framdriften er minimal og vi bommer litt på retningen. Alt er hvitt nå. Jens er bare fem meter bak meg, men nesten ute av syne, så jeg tilpasser farten og snur meg stadig for å påse at vi holder sammen. Etter en halvtime flater det endelig litt ut og sikten blir noe bedre noe som gir håp om at vi snart skal få steinhaugen i syne, som bevis på at vi endelig har karret oss til toppen. Stadig ser jeg steinhauger som blir borte like fort som de kom til syne. Med en fot foran den andre går det heldigvis slik det burde, og den virkelige steinhaugen åpenbarer seg foran oss. Gleden er stor, for nå er det bare noen kilometer til steinhytta hvor ly, varme og litt mat venter. Vi fortsetter raskt videre og tar fatt på nedturen med et lite smil om munnen. Continue reading
Den endeløse stien
Lange turer, små funderinger
I det klokka passerer midnatt har vi vært på beina i 12 timer. Vi er ennå ikke halvveis, men det betyr ikke så mye, for akkurat da passerer vi løypas høyeste punkt, og vi stopper for å ta et bilde i den flotte sola som tross alt er våken ennå her oppe i nord. Den ferske 50-års jubilanten poserer med et lykkelig smil, og vi forsetter leende videre mens vi sklir nedover snøen som har klamret seg fast i fjellsiden mens jeg synger et kort vers av bursdagssangen. Continue reading
Det kan være en utfordring å holde motivasjonen oppe på vinteren og det enkleste for meg ble å på nytt melde meg på Bislett 50k i slutten av februar. Selv om bane er noe jeg ikke liker spesielt, tror jeg det er det viktig å trene hodet like mye som alt annet. En annen grunn til at jeg deltar er at jeg har fokusert mer på intervaller og fart i vintermånedene og dette blir mer eller mindre ett lite testløp på hvordan denne treningen har gått.
Jeg gikk på en smell i fjor med sub 4 timer som målsetning. Beina holdt i 30+ k i fjor hvor quadriceps var den store svakheten utover i løpet. I år kjørte jeg med vilje en knalltøff økt to uker før løpet for å forberede låra på julingen de skulle få. 12 nedoverbakkeintervaller på rundt 2 minutter ble kjørt i full spiker. Gikk rundt 36 timer før det kjentes godt, og jeg var ikke “normal” igjen før rundt en uke etter.
Har i lengre tid irritert meg over den dårlige pulsregistreringen jeg har fått på endel turer og etter litt undersøkelse viser det seg å være ett kjent fenomen. Som regel har første turen etter en vask av pulsbelte gått greit, men problemer vender fort tilbake.
Etter tips fra innlegget til DC Rainmaker (link) viser det seg at Garmin sin sender enkelt kan klipses på Polar sine belter og etter litt leting i skuffen fant jeg 2 Polarbelter hvor den ene passet glimrende. Etter 5 turer med dette er det ingen uventede topper og pulsregistreringen ser helt jevn og fin ut.
Garmin Soft Strap
Polar Wearlink+
Etter å ha kikket på terminlista og vurderte lenge og vel droppet jeg Undheim 6-timers til fordel for det noe mer behagelige og nærmere Søgne Morothon. Hadde gjort meg opp noen formeninger om løpet i hodet, men disse var som vanlig helt gale.
Været var rufsete, med regn og 6-7 grader når Jakob og jeg troppet opp for startnummerhenting på Tangvall. En forholdsvis stor gjeng løpere stuet seg sammen under halvtaket og ventet på bussen som skulle ta bringe oss opp til start. Denne var litt forsinket, men det var ikke mer høytidelig enn at starten ble flyttet 15 minutter slik at de som ønsket fikk varmet litt opp før start.
Startskuddet gikk og vi var i gang. Jeg ønsket i forhold til Svalandsgubben å åpne litt roligere og la meg i køen fra start og prøvde å finne en grei åpningsfart. Jakob passerte meg etter bare noen hundre meter, men jeg vet at han har til vane å åpne litt i overkant. Stiene i starten var røffe og ikke spesielt lettløpte, og de siste dagers nedbør gjorde sitt til at det var bra vått og gjørmete.
Etter de første kilometerne ble jeg litt redd for at farten kanskje ble litt i overkant rolig så jeg gjorde ett byks fram til noen som så ut til å holde bedre fart. Fant nogenlunde flyten og fant en grei rygg å henge på. Etter noen nye kilometer synes jeg igjen at farten kunne settes litt opp, og viste at det snart ble nedover og bedre underlag, og så fort grusen kom under bena økte jeg farten. Ser i ettertid at jeg klarte å holde 4:20 tempo på flat mark.
Etter asfaltpartiet viste klokka 9 kilometer og jeg trodde mesteparten av stigningene og de rufsete stiene var overstått, men fikk smake mitt eget hode da løpets tøffeste stigning kom etter rundt 11,5km. Prøve å holde korte joggende steg opp hele, men endte opp med gange mot toppen. Stiene videre viste seg også å være om ikke enda mindre lettløpt. Det var bare å stille hode inn på at nå var man over halvveis og det å ta igjen de som startet tidligere/gikk/ eller løp den korte løype varmer som alltid og gir litt ekstra krefter.
Begynte å bli lett frådende rundt munnen og tørst idet jeg endelig kom til drikkestasjonen ved 15km og var glad for å se grusveien videre. Heiv i meg ett glass saft før jeg grabbet til meg ett med vann. Var innstilt på 5 kilometer til mål, men ble positivt overrasket over at personen på drikkestasjonen sa at nå var det bare 3 kilometer igjen.
La i vei nedover bakken og prøve å holde tempoet oppe. Nedover virker det ikke som jeg har funnet helt utav, da jeg i de tidligere løpene i år har blitt fraløpt til de grader når det i utgangspunktet er lettløpt og nedover. Fikk smake mengden av drikke jeg fikk i meg de første to kilometerne nedover men gikk bra siste inn mot mål. 1:39:14 var rett under mitt eget stalltips på 1:40, men dog var nok løypa kortere enn jeg hadde trodd.
Da var det gjort. Etter mye leting etter min første ultra, er jeg nå påmeldt Endurancelife Coastal Trail Series løp i Sussex 22 mars 2014.
Det er en runde på 53 kilometer med opp mot 2000 høydemeter, noe som gir 1 kvalifiseringspoeng til Ultra Trail Mont Blanc.
Ett av årets store høydepunkt for løpere på Sørlandet går av stabelen i slutten av Oktober. Svalandsgubben, ett 27km terrengløp med start og mål i Birkeland. I fjor var jeg dessverre på reise, og gleden av å løpe i år ble desto større.
Min debut i 2011 resulterte i en ok tid med 2:58:12. Nå har jeg for alvor begynt å trene og hadde som mål å komme meg under 2:30 med greie forhold. Uka før regnet det som bare det, noe som gjorde forholdene slik de burde være på Gubben. Våte!
Jeg viste fra sist at det vil være lurt å være relativt langt framme når man løper inn i skogen etter ca 2,5km, så mentalt var jeg innstilt på å åpne hard. Sist åpnet jeg for rolig og ble løpende i lyngen forbi andre hele veien opp til Svaland. Fikk meg posisjon helt framme når starten gikk, og peiset på i starten. Ble litt overrasket over at klokka viste 3:37 første kilometer og roet litt ned litt siste delen. Neste viste 3:59, men jeg fikk smake det litt når vi tok av opp og inn i skogen. Tok nok 2 kilometer før jeg kom meg ordentlig til hektene igjen og klarte å følge strømmen og etter noen nye kilometer fikk jeg farten opp og begynte å forsere.
Hadde kikket litt på tidene fra tidligere år, og regnet meg fram til passeringstidene på Svalandstårnet (høyeste punkt) og starten på asfalten. Passerte tårnet et minutt før målet på 1:25 og følte jeg hadde brukt alt av krefter opp til toppen. Hadde med meg en gel som jeg hadde tenkt å ta rett før Svaland hvis jeg følte for det, men tok meg bare litt drikke og en kjapp signatur i gjesteboka.
Ned fra Svaland gikk det i begynnelsen ganske bra, men ble litt skremt når vi kom til berg i dagen, da skoene viste seg å være forferdelig glatte. Brukte alt for lang tid nedover og ble liggende litt i kø bak startende i 15km. Tok det rolig nedover de bratteste stykkene på slutten for å slippe kjipe bein ut på asfalten, men det viste seg at beina kjapt ikke likte den brå overgangen.
Sleit noe voldsomt bortover mot Birkeland igjen og følte meg tung, stiv, vond og treg. I ettertid kunne jeg nok pushet meg enda mer, men ser jeg på kilometertidene var det slettes ikke galt. Med noen kilometer igjen ble jeg forbiløpt av Magne Dølemo, som jeg hadde holdt meg sammen med fram til noen kilometer før toppen, og løpt ifra de siste kilometerene opp. Han suste forbi og slo meg med mer enn minuttet i mål.
Det verste stykket med hele løpet er de 50 meterene over elva på den vinglete hengebroa som aldri holder samme takt som det du løper. Hadde vært runden i lysløypa som oppvarming så denne gikk relativt greit, om enn sakte. Etter labbing og pesing opp siste bakken fikk jeg vel til en sånn nogenlunde sluttspurt inn til 2:33:28. Nogenlunde fornøyd, men skulle nok klart bedre med ett bedre hode.
Selv om jeg egentlig ikke har noen ambisjoner av å delta på birken, klarte Roger å lure meg med. Agder Energi har ett opplegg de kjører og plutselig viste det seg at det var en plass ledig, og den endte jeg opp med.
Før rittet kikket jeg litt over tider og passeringer og satt meg tilslutt ett mål på 3:40. Roger har selv en pers under dette, og etter å ha slått han i Marerittet (treningsritt noen uker før) mente jeg meg kapabel for dette.
Turen opp, henting av startnummer på Rena og innlosjeringen var glimrende. Vi bodde halvveis opp bakken til Skramstad. Etter en kjapp tur på kvelden opp til Skramstad og litt videre, mat og snikk snakk var det klart for tidlig natta. Hadde blitt seeded bra etter Okserittet så alt så egentlig bra ut. Natta gikk greit selv om det ikke var mer enn 10 cm til taket i overkøya i ei lita hytte på tunet. Sov godt, spiste bra frokost, gjorde meg klar og rullet ned til start.
Før rittet hadde jeg vært inne å hentet ned løype til klokka (3:40) som jeg lastet inn og brukte under rittet. Hadde ikke brukt denne funksjonen før og ble litt forvirret underveis. Mer om dette senere.
Klarte å gjøre kunststykket å glemme gels og barer i baggen jeg lempet på lastebilen, og endte opp meg å kjøpe meg noe i startområdet. (Hadde heldigvis vært lur nok til å ha lommeboka i sekken). Spise en bar før start og drakk godt før jeg rullet bort til pulja ved start.
De siste minuttene før start begynte det å regne noe som i seg selv ikke bekymret meg nevneverdig, da mine beste treningsturer (løp) har jeg i regn. Starten gikk og rittet var i gang.
Prøve å holde meg langt framme i starten men merket for at tempoet opp mot Skramstad var i overkant for meg, så jeg slapp meg nedover til jeg endte opp en plass der farten kjentes riktig ut. Kom i prat med en lokal syklist de siste kilometerene opp, noe som i seg selv er hyggelig, men at han mente jeg var fornuftig i å ta det rolig opp varmet mer.
Passerte Skramstad rundt tida jeg hadde satt meg som mål og klokka viste at jeg lå på 3:40 tempo. Det første partiet videre mot Bringbu gikk relativt greit, selv om jeg er ei real pyse i alt som ligner en nedoverbakke. Begynte å ane ugler i mosen når klokka viser lavere og lavere (det jeg trodde var) projisert sluttid.
Fra Bringbu til Kvarstad ble det værre. Brillene jeg bruker til vanlig (Julbo Ultra) viste seg å ikke være spesielt egnet for sykling på gjørmete grusveier i regnvær. Ble sittende i min egen boble og prøve å holde hjulet foran, hvor hver oppforbakke ble brukt til skylling av briller og øyne. Temperaturen sank også etterhvert som vi kom oss opp i høyden. Klarte ikke å holde tempoet oppe men var egentlig ved forholdsvis godt mot når jeg passerte Kvarstad. Så på skjermen at merketida lå ann til å ligge rundt 3:40, noe som skulle vise seg å stemme ganske bra.
Fra Kvarstad til Storåsen husker jeg ikke så mye annet at Rosinbakken ikke var så lang som jeg hadde trodd og at jeg begynte å fryse. Hadde startet med korte armer og nyinnkjøpte skins på armene, samt korte bukser. Jeg ble tilslutt så kaldt at jeg stoppet ved en servicestasjon og hentet ut jakka fra sekken. Var ekstremt klønete med å få denne på da armer og fingre var stive og kalde.
Ved Sjusjøen tenkte jeg at rittet egentlig var over, da det bare var å renne ned til Lillehammer, men den kalde kroppen taklet ikke stor fart nedover, så jeg brukte tida på å bremse med frosne fingre. Synes stykket ned var langt som ett vondt år, og ryttere suste forbi meg hele tiden. Å se hoppbakken var ett gledelig syn og de siste meterne ned gikk på en måte og karret meg i mål rett over 4 timer på 4:00:26. Skuffet over tida, men særdeles glad for at dette var over.
Labbet på slitne bein bort og fikk satt fra meg sykkelen og skulle kjenne litt på legger og lår. Ei megakrampe tar selvfølgelig tak i leggen og jeg skriker ut og må legge meg ned. Bruker evigheter på å få krampa til å slippe taket og stabber meg ned gjennom kosesonen. Grabber med meg det jeg kan men stopper opp der de serverer varm tomatsuppe. Ender opp med å få påfyll fire ganger før jeg kjenner varmen bre seg utover kroppen.
En av de beste dusjene jeg har hatt på lenge ventet, og etter at utallige menger møkk og skitt var skrubbet vekk fra kroppen var man igjen menneske igjen. Bussen hjem gikk ikke før mange timer senere så tida ble brukt til kikking i messeområde, snikk snakk om løpet med de andre, litt øl og mat samt å se innspurten av eliteklassen som selvfølgelig hadde opphold og solskinn på sin tur over fjellet.
Flott arrangert tur og jeg er glad jeg ble med, men dette fristet ikke til gjentagelse med det første. Mange hyggelige og gøyale mennesker ble truffet. Takk for turen.
© 2024 Den endeløse stien
Theme by Anders Noren — Up ↑