Snøen som pisker oss i ansiktet har for lengst fylt alle spor etter de som er foran oss i løypa. Vinden blir sterkere dess lengre opp mot toppen vi kommer. Stadig synker foten ned til over kneet selv om søkende staver allerede har prøvd å finne letteste vei framover og oppover. Den lille pila på den håndholdte navigasjonsenheten sliter med å gi gode svar nå som framdriften er minimal og vi bommer litt på retningen. Alt er hvitt nå. Jens er bare fem meter bak meg, men nesten ute av syne, så jeg tilpasser farten og snur meg stadig for å påse at vi holder sammen. Etter en halvtime flater det endelig litt ut og sikten blir noe bedre noe som gir håp om at vi snart skal få steinhaugen i syne, som bevis på at vi endelig har karret oss til toppen. Stadig ser jeg steinhauger som blir borte like fort som de kom til syne. Med en fot foran den andre går det heldigvis slik det burde, og den virkelige steinhaugen åpenbarer seg foran oss. Gleden er stor, for nå er det bare noen kilometer til steinhytta hvor ly, varme og litt mat venter. Vi fortsetter raskt videre og tar fatt på nedturen med et lite smil om munnen.

3 dager og 275 kilometer tidligere gikk startskuddet for The Spine Race i Edale, en liten landsby i midt England med Manchester som nærmeste storby. 120 deltagere kom seg til start en søndags morgen etter mange måneder med forberedelser. Noen med erfaring og kunnskap fra tidligere, mens flere lik meg på vei inn i ukjent territorium. I månedene før løpet har jeg gjort det jeg kunne for å skaffe meg informasjon og kunnskap om løypa og terrenget. Utstyret mitt og sekken som skulle ta vare på det underveis, har jeg på trening blitt godt kjent med. Jeg var klar og forberedt, men dette beistet av et løp kan spise deg opp og spytte deg ut før du vet ordet av det, noe over halvparten av årets startende får erfare. Foruten sekken på ryggen med et stort antall påkrevde ting, får vi tilgang til en bag på maksimalt 20kg på fem sjekkpunkter underveis. Totalt er Montane Spine Race 430 kilometer langt og har 16.000 positive høydemeter kumulativt. Vi har en uke på å nå målstreken som er veggen på The Border Hotel i Kirk Yetholm over grensen i Skottland.

Fra start var min strategi å ta det rolig. Ukjent med hvordan kropp, hode og bein vil oppføre seg utover i løpet er tanken å spare bein og føtter mest mulig, samt å prioritere søvn tidlig. Lengden totalt sett er vanskelig å forestille seg, så jeg har fokus på en etappe av gangen. Værmeldingen for uka, med snø, vind og minusgrader fra mandag kveld av, gjør at jeg samtidig har lyst til å komme meg så langt som mulig før været setter inn for alvor. Denne søndagsmorgen er værforholdene ganske perfekte, med opphold, rundt 0 grader og sterk medvind.

Edale – Hebden Bridge
Etappen frem til første sjekkpunkt er på rundt 75km i variert terreng, og en fin mulighet til å bli bedre kjent med det jeg frem til nå kun har studert på kart og mangfoldige timer i Google Earth. Rett før start tar jeg av fleecelaget fra overkroppen og står nå kun i en tynn ullnetting og skalljakke. Nedtellingen starter og før jeg vet ordet av det er vi i gang.

Starten går fint og jeg tenker ikke på annet enn å holde en fart som holder meg varm uten å svette. Småjusteringen gjøres med lue, buff og diverse glidelåser på jakken. I bakkene er stavene i bruk når jeg går, men alt av flater og nedover løpes. De første timene går fort og første delsjekkpunkt passeres noe raskere enn jeg hadde beregnet, men jeg bekymrer meg ikke nevneverdig når farten kjenner riktig ut. Vi treffer på mange som har lagt søndagsturen ut langs vår vei, og heiarop og lykkeønsker sendes oss på veien videre. Jeg følger min noe enkle plan om å spise og drikke litt minst hver time med god hjelp av en alarm på klokka. Timene og kilometerne går fort, godt hjulpet av småpraten med andre løpere hvor planer og erfaringer utveksles.

Ved passering av motorveien etter rundt 5 mil står det en mobil snackvogn, hvor jeg jeg benytter muligheten for en raskt levert hamburger og cola. En liten time senere må lykta fiskes frem. Når mørket kommer synker temperaturen og et tåkelag gjør sikten noe dårligere, men antallet andre løpere gjør at orienteringen er relativ enkel med dansende lys både foran og bak. Første sjekkpunkt nærmer seg fort og den litt vanskelige orienteringen inn dit går som en lek når minner fra min interaktive rekognosering hentes fram fra hukommelsen.

Når jeg ankommer sjekkpunktet etter snaue tolv timer, tre timer før mitt eget tidskjema, blir jeg møtt av en personlig butler som allerede har min bag over skuldrene og geleider meg ned og inn under tak. Skoene av i yttergangen og etter en rask omvisning står bagen min på et bord foran meg, og jeg er selv plassert i en stol. Jeg gjør drillen min uten å stresse. Sokker av, tørk av føtter, talkum på, av med ytterplagg og heng til tørk, bytt batterier i GPS og lykt, klokke på lading, kast kartet fra forrige etappe og finn fram neste og til slutt på med tøy ment for sjekkpunktene. Jeg finner tilbake til spiserommet og etter en rask presentasjon av hva som blir tilbudt faller valget på kylling og ris. Standard første spørsmål på ethvert sjekkpunkt fremover er kaffe eller te. Standard svaret mitt blir raskt, te, melk og to sukker. Teen kommer fort og maten ikke lenge etter. Jeg spiser relativt raskt, drikker godt av både saft og cola og funderer litt på planen videre.  Planen var å sove to timer her, men jeg er usikker på om jeg klarer å sove så tidlig på kvelden, men jeg tar allikevel med soveposen opp til den tomme sovesalen en etasje opp. Tydeligvis har samtlige før meg dratt videre etter en raskt stopp, men jeg tvinger meg i soveposen og setter alarmen på to timer.

Jeg sovner etter en stund, men våkner etter kun en snau time. Det får holde. Ned igjen i spisesalen for et nytt måltid. Havregrøt og nye mengder med drikke fortæres raskt før jeg setter snuten mot bagen min. Jeg kler meg raskt og beslutter å starte med et ekstra lag på overkroppen. Ute i skorommet ser jeg nå at det har begynt å regne kraftig, så alle luker skalkes før jeg stikker ut i natten etter tre velbrukte timer innendørs og lykkeønsker fra de vennlige frivillige på sjekkpunktet.

Hebden Bridge – Hawes
Neste etappe er lang og krevende. 100 km til neste sjekkpunkt, men vi vil passere noen landsbyer og et mellomsjekkpunkt på veien. På tilbakeveien for å koble meg på Pennine Way treffer jeg på mange løpere som med trøtte blikk er på vei ned til tryggheten av sjekkpunktet. Når jeg kommer tilbake på vandringsveien er jeg alene, sikten er betydelig dårligere og jorda allerede vasstrukken av regnet. Jeg finner et bra tempo selv om underlaget ikke akkurat innbyr til løping. Lysene som jeg etter hvert skimter foran meg innhentes og motivasjonen stiger. Utover natten gjentar dette seg med jevne mellomrom og gir nye energiinnsprøytninger etter hvert som jeg tar igjen folk. Stien tar meg over myr-befestet hei, via en landsby over neste hei. Natten er lang og kald. Et lite lyspunkt i bakhodet er landsbyen jeg håper å komme til på morgensida hvor jeg vet det vil finnes en åpen dagligvarebutikk.

I det daggry kommer og klokka passerer syv, kommer jeg endelig ut på asfalten som skal geleide meg de siste kilometerne til sivilisasjonens luksus. Rett før butikken passerer jeg det offentlige toalettet i landsbyen og ser inn av den åpne døren at flere kropper ligger og sover på gulvet det inne. Offentlige toaletter er blitt populære overnattingssteder denne uka, hvor damesiden er foretrukket av lukthensyn. Jeg blir rådvill inne i butikken og klarer ikke bestemme meg med så mange valg, men finner tilslutt noe jeg tenker jeg kan begynne med i hvert fall. Etter å ha inntatt noen wienerbrød, et kakestykke og en cola føler jeg meg igjen relativt bra. At regner har begynt å gi seg litt og det har blitt dag hjelper også godt på sinnet. Ikke lenge etter skifter dette ganske brått i det stien tar av fra grusveien og svinger inn på jordene. Gjørme og møkk i en herlig blanding prøver på hvert steg å holde føttene fast i bakken. Jorde etter jorde like ille, men når jeg igjen ser at farten ikke er så gal og at jeg tar igjen folk foran, gir det i hvert fall en liten boost selv om kilometerne går sent. Jeg kommer etter noen timer til neste landsby, men må innse noe skuffet at vannhullet dessverre ikke åpner før noen timer ennå.

Landskapet skifter på vei over Malham Cove. Jeg får et nærmere møte med det lokale storfeet som ser spørrende på meg der jeg lister meg rundt dem. En time senere kan mellomsjekkpunktet skimtes i horisonten. Jeg er spent på hva som venter der men blir noe skuffet over fasilitetene. Noen stoler i et lite rom og maks 30-minutters stopp innendørs. Jeg tar av meg på beina og får varmt vann til min pose frysetørket gourmetmat samt en kopp te. De hyggelige frivillige kan informere om at det er satt inn en omdirigering over Pen-Y-Ghent, løpets bratteste klatring, hvor is gjør klyvingen farlig. Selv om jeg hadde sett fram til dette fjellet har jeg lært meg å omfavne alle endringer som skjer underveis. Noen har bestemt noe av en grunn, og jeg kan ikke påvirke dette, så det er bare å pakke sekken å komme seg videre.

Med tørre sokker, varm mat og drikke i magen og dagslys er det ganske godt å starte opp igjen. Jeg vil gjerne holde meg tørr på beina en stund, men må ganske umiddelbart jobbe hardt for dette når ruta igjen går over våte og gjørmete jorder. Vinden øker og kommer etter hvert som jeg nærmer meg toppen av neste oppstigning rett imot samt er ispedd litt hagl. Hetta snøres tett og blikket festes ned i bakken som nå er gruskledd sti. Over toppen blir denne dessverre borte og erstattet med sleipt gress. Jeg ser asfaltveien vi skal følge nede i dalbunnen og skimter neste fjell på andre siden sporadisk mellom det skiftende skylaget. Nede på den ubeskyttede veien blir jeg fort kald, men jeg får varmen tilbake på vei opp igjen på andre siden i le av et steingjerde. Jeg skimter så vidt toppen av fjellet idet skiltet med omdirigering kommer. Steingjerdet forseres og vinden slår rett imot med full styrke. Hetta blåses opp som en ballong på et øyeblikk og jeg må vende meg bort og gjøre noen justeringer før jeg kan fortsette.

Nedstigningen til Horton, en liten samling hus og en ventende kafe, går sakte i motvinden, men den steinete og glatte stien går etter hvert over til grus og deretter asfalt. Nede i Horton får jeg en liten mental knekk når kafeen ikke er der jeg trodde, men noen hundre meter lengre borte. Jeg tusler inn og blir mottatt av løpsteamet som holder hus her, får tatt av meg sko og sokker før jeg stabber bort til disken. Alle mulighetene gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg, men bestiller noe som jeg glemmer før jeg får satt meg ned. Jeg får gjort noen små utstyrsendringer, ladet og byttet batterier før maten kommer. En tallerken blir satt foran meg. Jeg stusser litt over det som befinner seg på den, men begynner raskt å hive det som er på den inn i munnen. Sammen med en magisk cola føler jeg meg mye bedre fem minutter senere, men maten og varmen gjør meg søvnig, så jeg legger hodet på bordet og prøver å få meg noen minutter søvn før jeg tar fatt på neste etappe. To minutter senere våkner jeg og begynner å klargjøre meg for å forlate den lyse og varme kafeen for mørket som nå hadde ankommet.

Siste deletappe fram til Hawes, sjekkpunkt 2, er ikke på mer enn litt over en halvmaraton, men jeg ser på min jukselapp at jeg har estimert fem timer før jeg kan unne meg litt søvn. Jeg har hjemme sett for meg hvordan terreng og landskap er, men jeg blir mer og mer forvirret etter hvert som kilometerne tikker avgårde. Regnet har gjort at det til stadighet dukker opp hindringer i form av små vann som må rundes. Jeg ser ikke noen andre på flere timer før jeg runder et hjørne og ser en medløper som har tatt seg en pust i bakken, bokstavelig talt. Etter en kjapp «Are you OK?» og bekreftende svar tilbake trasker jeg videre. Stien skal nå stige betydelig og vi skal kobles på Cam High Road, som er en etterlevning av romerne under deres aktivitet i området, og følge denne den neste mila. Regnet blir til snø etter hvert som høydemetrene forseres, og vinden øker. Jeg skimter et sett fotspor i snøen, noe som gir meg trygghet på at jeg er på riktig vei. Den normalt lettløpte veien innbyr nå ikke til annet en labbing. Jeg skimter etter hvert lys i det fjerne og farten øker etter hvert som jeg ser jeg tar innpå. Lyset viser seg noe skuffende å være utelampen til en driftsbygning, noe de like utydelige sporene tidligere burde fortalt meg.

Jeg kikker til stadighet på klokka for å telle ned kilometerne, men de ser ikke ut til å minke så fort som jeg ønsker. Grunnet erosjon er det satt inn en omdirigering på siste delen av etappen og vi skal få ta en grusveien ned til landsbyen, men før jeg kommer så langt har veien ført meg ut i mer eksponert terreng og vinden øker kraftig. Jeg kjemper for å holde meg på føttene der jeg balanserer på den halvmeterbrede gressbiten i midten av veien. Knedypt kaldt vann på begge siden ser lite innbydende ut for et allerede kaldt og vått legeme. Uten stavene ville jeg garantert fått meg en kald svømmetur. Omdirigeringen kommer omsider, men den fine grusveien som skulle bringe meg ned viser seg å være dekket av vannmelonstore ankelvrikkende og glatte steiner. F*en. Lysene fra bebyggelsen dukker omsider opp selv om farten er lav. En siste omdirigering like før sjekkpunktet skal ta oss i en omvei rundt landsbyen som en siste lille mentale test. Jeg vurdere sterkt i å drite i hele omveien og gå rett ned hovedveien, men klarer heldigvis å ta rett beslutning idet avgjørelsen i veikrysset kommer. En lykt kommer plutselig i mot meg i det jeg nærmer meg sentrum og navnet mitt blir ropt. Det tar en stund før jeg får koblet stemmen til Dag, som sammen med Jard deltok i «kort-varianten» med målgang her dagen før. De har tilbrakt dagen her og fulgt Leif og meg på livesporingen. De følger meg inn siste delen mot sjekkpunktet imens praten går løst. Humøret stiger fort med slike overraskelser, spesielt etter et døgn i konstant regn.

De følger med meg inn på selve sjekkpunktet og snakker om tider og plasseringer imens jeg dumper ned i en stol. Avkledningen går sent, men det gjør meg ikke noe, for jeg skal nyte å være inne. Førsteklasses tørkerom fylles opp med alt av vått utstyr og jeg tar turen i dusjen. Jeg bruker lang tid på å få hengt opp mer tøy til tørk, kjase med andre deltagere, bytte batterier og kart, få i meg mat og drikke før jeg går for å sove. Ferdig oppredde senger med dyne og pute venter meg i det tomme seksmannsrommet. Jeg dytter soveposen under føttene før jeg setter på alarmen. 5 timer senere våkner jeg i et rom fylt med snorkede andre kropper, så jeg tar sakene mine og lister meg ut. Hvilen har gjort meg godt og jeg føler meg etter forholdene utrolig bra. Beina er noe hovne, men ellers uten særlige tegn etter jobben de har utført så langt. En stor porsjon havregrøt, en kopp te og store mengder saft må til før jeg klargjør sekken før neste etappe.

Hawes – Middleton-in-Teesdale
Temperaturen har sunket i løpet av natten og den våte asfalten er nå dekket av en tynt hvitt teppe. Det er ennå mørkt, men dagslyset ikke mer enn en time unna. Jeg går med nytt mot igjennom landsbyen og ut på markene hvor stien leder oss mot dagens først store stigning på den snaue 6-mils lange etappen. Midtveis venter Tan Hill Inn, Englands høyest beliggende pub med mulighet for et varmt måltid og ly for elementene. Det lysner kort tid etter oppstigningen starter og lykta kan stues vekk for en stund. Vinden og snødybden øker i takt med stigningen. Jeg har kledd meg godt og kan nå øke tempoet etter hvert som temperaturen synker. Jeg skimter to silhuetter lengre opp på fjellet, og det gir meg energi. Den sporadisk steinhellebelagte stien igjennom myr og gjørme er vanskelig å følge, men sporene gir meg en pekepinn. Jeg fokuserer på hvor jeg skal sette føttene, noe de foran ikke har brydd seg særlig med. Stadig våte og mørke fotspor indikerer hvor man bør unngå. Silhuettene blir etter hvert til personer og ikke lenge etter passert. Jeg føler meg helt topp i motsetning til de trøtte og slitne ansiktene som jeg passerte. Jeg må stoppe opp og nyte øyeblikket i det sola trenger igjennom skydekket noen sekunder og bader hele fjellet i dust oransje lys. Kun varden indikerer toppunktet på den flate toppen før stien fortsetter nedover mot dalen i det fjerne. Stien er lettere å se her, og etter det første isete partier er over, innbyr den til løping. For en fantastisk dag.

I det dalbunnen nærmer seg kommer igjen snøen ned som store våte filler. En liten samling hus, landsbyen Twaite, legges fort bak meg, og på vei opp neste bakke treffer jeg på Mick, smilende arrangementsfotograf og får vekslet noen fraser med han. Nye ferske fotspor gir meg som alltid en ekstra giv og dagens gode tempo fortsetter. På vei opp mot Tan Hill har jeg godt driv når nye løpere først oppdages, tas igjen og så passeres. Alltid blir en liten «Hei hvordan går det?» utvekslet. Snødybden øker betydelig idet de siste hundre høydemetrene forseres og Tan Hill kommer til syne. 

Inne i den koselige bygningen slår varmen imot meg. Mat og drikke blir bestilt før jeg setter meg ned og tar av sko og sokker, som plasseres foran den åpne peisen. Maten er aldeles nydelig, men jeg spiser fort for to andre er klare for å fortsette, og jeg er ivrig etter å ha noen å følge. Stien videre skal være notorisk vanskelig å følge med dype gjørmehull ventende hvis stien ikke følges eksakt. Jeg er ute av døra fem minutter etter og ser de to raskt i det åpne landskapet. Det viser seg raskt at jeg holder høyere tempo og passerer dem og blir navigasjonshjelpen deres isteden. Jeg har blitt bedre på å tyde forholdene og hva jeg skal se etter for å unngå den dypeste snøen.

Når stien etter hvert følger en grusvei en stund føles det godt å løpe litt igjen. Den gode framdriften fortsetter de neste timene, men når mørket nærmer seg og lykta må tas fram synker humøret og farten. Stien blir etter hvert helt borte over de neste heiene og spor etter andre løpere foran knapt synlige. Den stadig dypere snøen blir nå en skikkelig plage. Lyspunktene er at det nå kun er en mil til neste sjekkpunkt og at jeg drar ifra de bak selv om de har mine opptråkkede spor til hjelp. Heiene blir erstattet av jorder og sporadiske partier langs landeveien. Langs en grusvei på vei mot siste hei passeres et hus som lyser av hygge og trygghet. Peisen skimtes igjennom vinduet i den svakt belyste stuen. Uteplassen under et stort halvtak er opplyst av julepynt.

Omsider kommer stien til høyeste punkt på heia og lysene fra Middleton-in-Teesdale kan skimtes noen kilometer unna. Når nedstigningen begynner skifter forholdene til det bedre. Bakken er frossen og det åpne landskapet gjør at det kun ligger en tynt behagelig teppe snø. Det er deilig å løpe igjen. Deilig å kjenne at man beveger seg framover i noe annet enn sneglefart. Jeg løper helt ned til dalbunnen og inn i landsbyen. Det siste lille stykke opp til hostellet hvor sjekkpunktet ligger føler jeg meg bra, men jeg skal allikevel nyte fasilitetene som tilbys så godt det lar seg gjøre.
 
Fasilitetene er ikke som i Hawes. Kaldt skorom, kaldt bagrom, ingen tørkerom, men heldigvis en varm og stor spisesal. Soverommene ligger rett ved inngangen, og all trafikken av løpere og frivillige lager mye støy. Jeg får skiftet til innetøy og gått igjennom sjekklisten med oppgaver før jeg går inn for å fylle på lagrene. Det er betydelig flere frivillige enn løpere i den store varme spisesalen. Jeg spiser godt mens jeg tar en telefon hjem for å gi en liten statusoppdatering. Jeg nyter tilværelsen litt for lenge før jeg får tildelt rom og går for å få meg noen timer søvn. Plastkledde senger uten dyne og pute venter inne på soverommet. Jeg kaver med å få plassert noe tøy under beina for å holde dem høyt men kroppen verker så fort jeg får lagt meg ned. En time blir jeg liggende uten å komme til ro og står derfor opp og tar turen på toalettet. Jeg prøver på nytt, men ingen stilling gir meg ro. Jeg blir liggende lenge og får tilslutt noen sporadiske minutter søvn. Hvor lenge vet jeg ikke. Jeg står opp før alarmen ringer og tenker at det kanskje er like greit å bare komme seg videre. Turen går så tilbake til spisesalen for å fylle på med mer mat. Kanskje de har mer av osten jeg spiste ett halvt kilo av noen timer tidligere? I en sofa holder de frivillige legene med på å teipe beina til en deltager, så jeg benytter sjansen til å få en sjekk selv. Godt plassert i sofaen imens jeg venter på tur kommer jeg i prat med Jens, en hyggelig fyr fra Tyskland. Han må tørke noe tøy før han muligens fortsetter, smerter i et bein gjør han usikker. Mine føtter er helt supre, noe jeg egentlig viste selv, men sofaen var bare så innbydende. Jeg sovner etterpå i noen små minutter, våkner og bestemmer meg for å komme meg avgårde. Når jeg først har bestemt meg, er jeg rask, og er ute i natten femten minutter senere etter totalt fem timer på sjekkpunktet.

Middleton-in-Teesdale – Alston
Som tidligere kjennes det deilig ut å starte opp igjen, selv om det tar noen minutter før kroppen er varm. Full mage og litt hvile gjør underverker. Etappen foran meg er nesten syv mil lang, så jeg har delt den i tre og fokuserer kun på første del, et 35km langt strek over fjellet til Dufton. Der vet jeg det finnes en kafe hvor innehaveren på eget initiativ serverer mat hele døgnet. Klokka har akkurat passert midnatt idet jeg forlater Middleton langs elva Tees som vi skal følge de først to milene. Stien er eventyraktig i lyset fra lykta der den bukter seg langs steingjerdene igjennom små klynger av bare trær og lyden av kram snø blander seg med den svake raslingen fra elva. Jeg passerer det franske paret jeg så på Tan Hill etter bare en halvtime. De må ha tilbrakt kort tid på forrige sjekkpunkt og ikke fått særlig med søvn. Humøret deres er på topp selv om farten er heller laber. Jeg mister fort synet av dem og ser andre fotspor i snøen. Stien stiger sakte men sikkert oppover dalen og jeg eksponeres gradvis mer for vinden. Jeg skimter lys fra en lykt foran meg og nærmer meg gradvis de neste kilometerne. I det stien krysser en bekk stopper lykta en god stund og jeg innhenter dens eier.  Eieren er Sarah som jeg også passerte dagen i forveien. Hun har bommet på den lille steinbroa som ligger skjult under snøen og har fått et kaldt møte med bekken. Vi forsetter en liten stund sammen, og først etter at hun har forsikret meg om at hun har det bra, forsetter vi i hvert vårt tempo.

Elva krysses og stien blir på nytt mer eksponert for vinden. Store skavler gjør stedvis snøen så høy at jeg må kravle videre. En lykt nærmer seg bakfra og når jeg gjør en liten navigasjonsfeil og ender opp på feil side av et gjerde, dukker Jens opp. Vi fortsetter sammen og bytter på å brøyte vei videre. Jens deltok og fullførte i fjor og har derfor kunnskap om hva som venter oss. Forskjellen er at fjoråret var varmt uten snø og at han hadde dagslys på denne etappen. Før elven skal forlates kommer det et langt parti på bredden med mye snødekt ur og tilslutt en glatt klatring opp ura til en demning. Jens forteller at fjellredningstjenesten hadde en van oppe ved demningen i fjor og serverte varm drikke og et lys oppe på veien gir håp om den samme i år, men vi finner noe skuffet ut at det kommer fra en driftsbygning.

Vi er nå oppe på en grusvei som bukter seg innover dalen mot High Cup Nick, høyeste punkt som skal passeres. Den normalt løpbare veien innbyr ikke til nå til dette med snølaget og vinden som nå kommer rett imot. Veien stiger kraftig en kilometer senere når de første tohundre høydemetrene kommer. Jeg drar ifra Jens på vei opp, men han innhenter meg nær toppen når terrenget skifter og veien forlates. Stien videre er helt borte. Bare prikken på GPS’n gir indikasjon på hvilken retning vi skal ta når vind og snø gjør det vanskelig å se andre plasser enn rett ned i bakken. Et lite søkk gir nok ly for vinden til at brillene kan hentes frem, og en ekstra buff tres ned over hodet. Vi forsetter sakte men sikkert fremover i det barske landskapet. I det vi senere passerer en bro, dukker fotspor opp og gir trygghet i et ellers stiløst terreng. Vi vet nå at vi nærmer oss toppen, men det slake platået tar aldri slutt i mørket. Vi ser to lykter langt foran oss før vi ser det store gapet som venter foran oss. High Cup Nick er en dal formet av isbreen som dekket området i istiden med bratte sider på tre kanter.

Det lysner idet vi krongler oss langs den nordlige kanten, og jeg føler meg liten når den mektige dalen gradvis kommer til syne og stien etter flere kilometer endelig begynner å gå nedover. Vinden stilner og stien utvides til kjerrevei i det Dufton kommer til syne. Vi løper nå og det kjenner utrolig deilig ut etter nattens kaving gjennom snø, vind og mørke. Oliviero og Pablo har stoppet litt lengre nede midt på veien for en rast, og vi passerer dem, ned mot hvilepausen som venter i dalbunnen. Mick, fotografen, står litt lengre nede, og nye smil blir utvekslet.

Nede i Dufton tar vi turen innom det offisielle sjekkpunktet som ikke er mer enn et lite rom i et tilfeldig hus, før vi setter kursen mot kafeen. Jeg bestiller en full engelsk frokost og ei kanne te før jeg tar av sko og sokker for å gi føttene mulighet til å tørke litt. Personalet ser trøtt ut men er særdeles hyggelig og kan fortelle om nattens besøk og deltagere som sov i de dype vinduskarmene noen timer. Fra vinduet ser vi opp på Cross Fell som bades i sol og vi øyner et lite håp om en enkel overfart.

Førti minutter senere, fylt opp med en velsmakende blanding av egg og bacon og store mengder te, trasker vi avgårde. Cross Fell er igjen dekket av en seig grå masse. En 8-kilometer lang bakke venter med 600-meter stigning. Vi har kledd oss godt etter advarslene om hva som venter oss lengre oppe og allerede etter noen hundre meter skifter været og solen blir erstattet med store bløte snøfiller. Farten er med vilje lav for å unngå å svette. En gjørmete kjerrevei følges de første kilometerne før en liten sti skal ta oss resten av veien opp til første topp, Knock Fell. Vi bytter på å gå først oppover og tar i begynnelsen hyppige pausen, men temperaturen synker raskt og pausene kortes ned. Skylaget gjør sikten kort men ikke verre enn at vi ser varden 50-meter foran oss drøye to timer etter vi startet i dalbunnen.

Retningsforandringen ruta tar på toppen gjør at vi over de neste tre toppene får vinden mer eller mindre rett imot. Noen gamle grensestolper viser nogen lunde vei mot Great Dun Fell og radarstasjonen der oppe. Vi kommer innom veien som leder opp i den hvite grøten foran oss, asfalten gir en liten påminnelse om at vi tross alt ikke er langt ifra sivilisasjonen. Når den gigantiske kuppelen kommer til syne er det nesten uvirkelig, omkranset av en romstasjonaktig samling bygninger midt oppå fjellet. Vi kommer oss i ly for vinden bak romstajonen og jeg benytter sjansen til å slå lens, bytte batterier på GPS’en og få i meg noe næring. Selv om det føles trygt i le av bygningen fortsetter vi raskt videre for ikke å bli kalde.

En hvitmink med sitt nyfangede bytte kommer småhoppende mot oss, får plutselig øye på meg, dumper musa fra seg i snøen og piler avgårde i motsatt retning.  Den trodde nok den var alene på fjellet. Vi fortsetter, nedover nå i den hvite uendeligheten uten andre holdepunkter enn hva elektronikken i snora rundt halsen gir oss. Sporadiske frosne partier gir rom for det som føles ut som god fremgang i den ellers ankeldype snøen. Etter hundre høydemeter ned, bærer det hundre tunge opp igjen til en forfrossen stor steinhaug, Little Dun Fell. Siste topp og Pennine Way’s høyeste punkt, Cross Fell, nærmer seg.  Hundre høydemeter ned igjen i ura kan ikke unngås før stigningen begynner på nytt.

Snøen som pisker oss i ansiktet har for lengst fylt alle spor etter de som er foran oss i løypa. Vinden blir sterkere dess lengre opp mot toppen vi kommer. Stadig synker foten ned til over kneet selv om søkende staver allerede har prøvd å finne letteste vei framover og oppover. Den lille pila på den håndholdte navigasjonsenheten sliter med å gi gode svar nå som framdriften er minimal og vi bommer litt på retningen. Alt er hvitt nå. Jens er bare fem meter bak meg, men nesten ute av syne, så jeg tilpasser farten og snur meg stadig for å påse at vi holder sammen. Etter en halvtime flater det endelig litt ut og sikten blir noe bedre noe som gir håp om at vi snart skal få steinhaugen i syne, som bevis på at vi endelig har karret oss til toppen. Stadig ser jeg steinhauger som blir borte like fort som de kom til syne. Med en fot foran den andre går det heldigvis slik de burde, og den virkelige steinhaugen åpenbarer seg foran oss. Gleden er stor, for nå er det bare noen kilometer til steinhytta hvor ly, varme og litt mat venter. Vi fortsetter raskt videre og tar fatt på nedturen med et lite smil om munnen.

Greg’s Hut er noen dager imens løpet pågår bemannet, og i tillegg til lege og fjellredningstjeneste, serverer John Bamber de etter hvert sagnomsuste chillinudlene i den uoffisielt høyest beliggende nuddelbaren i Storbritannia. Vi blir møtt hundre meter før hytta etter en relativt glatt men rask nedstigning. Vel inne møter vi på Colin, som vi til tross for at han bare har vært her en halvtime ikke har sett sporene av over fjellet. Han drar videre mens vi tar av sekk og ytterplagg i den kalde delen av hytta og tar turen inn til «baren». En vedfyrt ovn står for varme i det sparsommelig innredede rommet. Jeg setter drikkeflaska til tining og må kle av meg mer tøy når varmen slår imot meg nær peisen. Når John spør om jeg vil ha nudler, er svaret kontant ja, mens Jens dessverre må takke nei på grunn av sin glutenintoleranse. Praten går løst sammen med det gjestfrie vertskapet når den store porsjonen nudler blir fortært sammen med friskt og kaldt fjellvann.

Det gjenstående av etappen skal nå være grei skuring, men en mil på grov fjellvei og deretter 5-6 kilometer på sti nede i lavlandet. Vi forlater det hyggelige laget etter en drøy halvtime og fortsetter ferden. Veien er glatt og steinete med hardt underlag og lite snø. Mannskapet ble kjørt inn med bil, så det lover godt for farten videre, men vinden har blåst opp store fonner over veien og vi må igjen jobbe hard for å finne den enkleste veien . Halvveis ser vi en  bil komme imot oss, men den blir borte i et søkk. Noen minutter senere ser vi hvorfor, når beltebilen, som ser ut som en landrover med trekantede beltehjul, står bom fast i ei diger fonn nede i søkket. Vi har nå brøytet vei videre i sporene etter beltene, som gir rom for vekselvis løping og gange.

Veien ender etter hvert opp i en landsby, Garrigill, hvor jeg planlegger å ta en titt på det offentlige toalettet. Før vi kommer så langt blir vi stoppet av et hyggelig ektepar som byr på hjemmelagde flap-jacks og te, og som tilbyr meg å bruke deres toalett når jeg spør om veien til mitt egentlige mål. For noen hyggelige mennesker. På vei ut av landsbyen gjør vi en liten feil og havner på gal side av elva vi skal følge de siste 6-kilometerne til Alston hvor neste sjekkpunkt befinner seg. Vi klarer å presse hverandre til å løpe store deler nå som litt hvile er innenfor rekkevidde. Mørket ankommer før oss når vi endelig når vandrehjemmet etter 18 timer.

Så fort vi får satt oss ned i det kombinerte sko og tørkerommet får vi beskjed om at løpet er stoppet på ubestemt tid etter at myndighetene har varslet om ekstremvær og fare for brudd på strøm og telefonlinjer. Uten mulighet for kommunikasjon og sporing er det for risikabelt å la folk fortsette, så alle blir stoppet og brakt til nærmeste sjekkpunkt. Jeg tar nyheten med et smil og ser muligheten til tvungen hvile som noe positivt, tross alt heldige som kom oss til Alston før vi ble stoppet. Jeg skifter og beveger meg inn til spisedelen av lokalet, hvor en fortreffelig lasagne og store mengder cola blir fortært. Jeg benytter sjansen til å oppdatere de hjemme og slapper av en god stund før jeg går for å ta meg en dusj. Jeg føler meg fantastisk, men blir litt skremt av ansiktet som dukker opp i speilet inne i garderoben. Jeg ser virkelig ikke ut i ansiktet, så jeg bestemmer meg fort for å slette det bildet fra hukommelsen og beholde følelsen. Jeg tar allikevel beslutningen om å få sovet så mye som mulig, så senga blir funnet raskt. Klokka er nå rundt åtte på kvelden og ny beskjed skulle gis fem neste morgen, så mulighetene til mye søvn er tilstede.

Etter fire timer søvn våkner jeg og føler meg ganske uthvilt og etter noen forsøk på å sove videre, står jeg opp og bestemmer meg for å fylle på med mer mat og drikke. Jeg benytter også muligheten som eneste våkne deltager til å klargjøre alt av utstyr slik at jeg slipper det i kaoset som vil oppstå når alle skal spise, pakke og komme seg videre når løpet starter igjen. Utenfor snør det. En drøy time senere er alt klart og jeg går tilbake til senga hvor jeg sovner ganske raskt igjen.

Når vi blir vekket klokka fem og beskjeden blir gitt om at løpet starter igjen om en time blir det liv i leiren. De fem andre på soverommet forlater det raskt imens jeg ligger å slumrer en halvtime lenger.  Jeg har ingen intensjoner om å være først ut for å tråkke løype og tar det med ro nå jeg kommer ned i oppholdsrommet til kaoset der. Jeg skaffer meg noe frokost og setter med ned, kjaser litt og observerer de andre. Vær og føremeldingen angir at det anbefales truger, så jeg fester disse på sekken og håper valget om en enda tyngre sekk vil lønne seg. Jens vil gjerne at vi holder følge videre, noe som er i orden for meg, da vi ser ut til å holde samme tempo.

Alston – Bellingham
Kvart over seks står vi utenfor klare til avgang på den seks mils lange relativt flate etappen. Første halvdel går til Greenhead hvor vi skal treffe på Hadrians mur og følge den en drøy mil. Det er opphold når vi setter av gårde men 20-30 nysnø har kommet i løpet av natten og temperaturen er på pluss-siden. Fram til Greenhead går ruta for det meste over jorder og igjennom myrer med små onduleringer underveis. Orienteringen er enkel med sporene etter fem par bein foran oss i løypa. Lyktene ser vi sporadisk i mørket foran oss. Etter en time tar vi igjen et kjent ansikt, Sarah, som holder noe lavere tempo og utveksler noen ord før vi siger ifra. Vi passerer en bondegård og utveksler vink med en smilende bonde med tekoppen i hånden i sitt varme kjøkken. Noen timer senere får vi besøk bakfra av Oliviero og Pablo. Vi henger oss på og øker tempoet en stund, de drar etter hvert ifra, men vi tar dem igjen ikke lenge etter når de stopper for en rast. Vi løper så sammen en stund, før de igjen siger ifra.

Vi nærmer oss Greenhead, hvor det finnes en kafe en halv kilometer fra løypa, og vi bestemmer oss for å ta omveien dit for en varm lunsj.  Når vi kommer til veien som går mot kafeen ombestemmer vi oss og velger heller å stoppe litt lenger framme ved starten av muren. Et rasteplassområde under tak møter oss etter en liten stigning, med toaletter tilgjengelig men ikke drikkbart vann. Jeg finner kokeapparatet fram og setter vann på kok til posen med frysetørket mat. 10 minutter senere nyter jeg lunsjen og kommer i prat med tre fjellredningsfolk som har gått turen langs muren motsatt retning. Forholdene skal være greie med ikke alt for mye snø, men glatt da det under snøen er det mye gress.

Vi pakker og drar videre med nytt mot. Partiet langs muren er småkupert med korte bratte ned- og oppstigninger i tillegg til sporadisk flate løpbare deler. Jeg holder meg på beina men Jens faller noen ganger og slår begge knærne i hvert sitt fall. Vi finner rent vann og fyller på flaskene ved et toalett litt senere og benytter sjansen til å ta et dobesøk. En frossen men smilende Mick med sitt kamera treffer vi på halvveis i en liten stigning. Den lille delen av den lange muren føles etter hvert lang den når en ny liten bakke stadig dukker opp bak den vi akkurat har passert.

Det mørkner før vi til slutt kommer til punktet vi skal forlate muren og ta turen nordover mot Wark Forrest og myrene som venter der. Det faste men glatte underlaget blir erstattet av myr og gjørme. Temperaturen synker og vinden som tok en pause på dagen begynner å våkne. Midt på et jorde passerer vi en av de utallige steingjerdene over en liten trapp og ender opp i en blanding av gjørme og dritt langt oppå leggen. Rundt oss står en vegg av okser tett i tett og ser olmt på oss. Jeg blir litt usikker og småredd men Jens virker ikke å bry seg særlig om dem. Vi tar en lang omvei rundt dem. Oksene har plassert seg på en slags sti uten gjørme og benytter tydeligvis bare gjørmehullet vi trasker igjennom til å gjøre sitt fornødne. Herlig. Jeg er glad når vi distanserer oss og aner konturene av skogen en plass der framme. En grusvei leder inn i skogen og gir endelig litt fast grunn under føttene en liten stund før vi blir ledet av og skal igjennom myrhelvete som området beskrives som. Vi er nok ganske heldige med forholdene for de er ikke så ille som jeg fryktet, bare middels forferdelige.

Vi føler vi er på oppløpssiden av etappen, men det gjenstår nesten to mil til Bellingham, noe som betyr rundt fire timer jobbing. Vi vet allikevel at vi kan få en pust i bakken om en mil når vi kommer til Horneystead Farm. Her har ei interessert bondekone innredet et rom i låven til et uoffisielt sjekkpunkt igjennom mange år. To sofaer, kjøleskap, vannkoker samt snack og drikke har berget mang en trøtt, sliten og sulten løper desperate etter en hvil. Vi jubler høyt når skiltet hun har satt opp kommer til syne i lyskjeglen framfor oss. Vel inne under tak setter jeg på vannkokeren og finner noen godt brukte krus til den varme teen vi snart skal nyte. I gjesteboka ser vi at alle foran oss har vært innom, selv eliteløperne som snart er i mål 8 mil lengre nord. Hun har nok sett lyktene våre for ikke lenge etter stiger et glis inn av døråpningen. Hun har fulgt med på sporingen og viste vi kom. Hun husker også Jens igjen fra et år tilbake og de snakker litt om alt og ingenting. Det er ikke spesielt varmt der inne, så vi bestemmer oss for å gi gass videre, men ikke etter at vi har puttet noen mynter ned i «samvittighetsboksen» hun har stående for vandrere som vil bidra litt for gjestfriheten.

Farten er høyere med litt friske kalorier innabords og når stien tidvis gir rom for det, løper vi. Som dagene i forveien blir alt veldig lett når sjekkpunktet er innenfor rekkevidde. To timer senere løper vi over siste jorde og entrer asfalten som vi skal følge siste kilometeren. To frivillige lykter møter oss og leder an inn siste biten. Vi ankommer sjekkpunktet rundt klokken ti etter femten og en halv time.

Sjekkpunktet viser seg å være det i løpet med dårligst fasiliteter; et oppholdsrom med 3 sofaer, noen ovner, toalett og en stor kald gymsal for soving uten oppvarming. Det er heldigvis plass til oss i hver vår sofa, så vi dumper ned i hver vår og får en kopp te ganske umiddelbart. Jeg er sliten og trøtt, så jeg bruker en evighet på å få av tøy og drapert den ene siden av sofaen med håp om at det jeg henger der vil tørke. En porsjon varmmat blir servert sammen med drikke. Ingen hastighetsrekord blir satt når jeg fyller den sultne kroppen med mat. Den behagelige sofaen, varmen og bare det å sitte gjør at alt går sakte, men jeg får omsider funnet fram soveposen, liggeunderlaget fra sekken og kledd meg.

Inne i sovesalen er det iskaldt og jeg blir liggende å hutre lenge, til tross for at jeg er kledd for en vanlig norsk vinterdag, før jeg finner en stilling jeg tror jeg kan sovne i. All drikken gjør at blæra gir beskjed om at den gjerne vil tømmes, og etter en lengre diskusjon, vinner den og jeg må forlate soveposen og ta turen på toalettet. Tilbake igjen må jeg begynne på nytt og det tar lang tid med hutring før jeg tror jeg sovner. Etter hva som føles som 2 minutter våkner jeg frossen og stiv, og står raskt opp for å komme meg inn i varmen. Jens sitter også der inne og gjør seg klar til å dra videre. Jeg spør om noe mat og prøver å få hjernen til å samarbeide om oppgaven i å gjøre seg klar, men den vil ikke.

Etter to porsjoner havregrøt, to store glass saft og en te begynner hode å fungere såpass at jeg kan tenke klart. Jens er klar, men venter på meg. Vær og føremeldingen er ikke oppløftende, med store mengder snø og vind. Truger blir igjen anbefalt, men etter å ha drasset de med meg hele gårsdagen som dødvekt velger jeg nå å ikke ta dem med. Den obligatoriske sjekken av alt utstyr går på rekordfart og plutselig står vi utenfor i mørket klare for neste etappe, den siste.

Bellingham – Kirk Yetholm
Syv mil gjenstår nå til Kirk Yetholm og mål når vi i sekstiden tusler igjennom de folketomme gatene i Bellingham. Jeg fisker fram mobilen og ringer en time frem for å gratulere min kjære med bursdagen og gi en oppdatering på formen. Snaue tre mil over relativt lett terreng først til Byrness, hvor vi får en halvtime og mat innendørs, før en maraton over fjellet skal bringe oss til mål. Asfalten vi tar ut av byen slutter brått ved en gård og ruta svinger inn over jordene. Vi ser en lykt kort tid etter ikke langt foran, og funderer litt på hvem det kan være. Bonden som er ute for å lufte sine to hunder skulle egentlig deltatt på kort-varianten og har fulgt nøye med på livesporingen. Han ville ut å hilse på og høre hvordan vi har det. Litt hyggelig småprating senere gir han tegn hvor vi skal fortsette og ønsker oss lykke til videre.

Stien over myr og hei er enkel å følge og har av de foran blir såpass opptråkket at tempoet er bra. I det lyktene kan legges vekk passerer vi en bilvei og skal stige hundre meter over ei hei når ting brått endrer seg. Jeg ser en annen løper bare noen hundre meter foran oss og tenker at han tar vi igjen fort. Stien blir borte og foran oss er sporadiske dype spor i snøen. Neste skritt fremover synker jeg ned til godt opp på låret og jeg faller halvveis fremover. De få hundre meterne tar oss evigheter. Når dette fortsetter neste hei mister jeg av en eller annen grunn plutselig motet helt. Vi kaver videre, men jeg er nå fast bestemt på å gi meg. Ikke har jeg vondt noen plass og ikke er jeg spesielt sulten, tørst eller sliten, men all tankekraft brukes på hva jeg skal si og hvilke unnskyldninger jeg skal gi.

Vi skal heldigvis slippe å gå over neste hei og blir omdirigert langs en isete grusvei. Løperen foran har tydeligvis misset omdirigeringen for vi ser han på vei oppover heia. Jens stopper for å ta på brodder, men jeg trasker bare videre i min egen verden fortsatt ødelagt i hodet. Jeg har lyst til å ringe, gi meg og få dem til å hente meg, men jeg fortsetter å gå. Det er ei mil til Byrness, så om ikke lenge kan jeg uansett ta av sekken og kaste inn håndkle. Jens tar meg igjen og jeg forteller han at jeg skal gi meg. Vi får kort tid etter besøk av Marcus, som etter å ha sett oss på veien fant ut at han gikk feil ved å ta stien over heia. Marcus er i godt humør og vi kommer i prat bortover veien. Når Marcus etter en stund setter opp tempoet tenker jeg det er dumt å holde Jens tilbake, så jeg ber han følge etter for jeg skal jo uansett gi meg. Jeg ser dem gradvis distansere meg der jeg går i min egen verden av negative tanker.

En god stund senere blir plutselig polene koblet om en eller annen plass, for negativt blir positivt. Takten øker og farten settes opp, for jeg skal i hvert fall ikke gi meg. Pokker heller! Vi har strålende vær, sola skinner innimellom og straks er det bare en liten etappe igjen. Mat får jeg også snart. Jeg begynner å løpe ivrig for å ta igjen de to foran før vi kommer til Byrness, og jeg rekker det akkurat idet de tar i døra. Et lite familiedrevet bed & breakfast byr på en nydelig to-retters lunsj, te og påfyll i drikkeflaskene før vi 30-minutter senere står utenfor igjen.

Vi er tre nå, Jens, Marcus og meg som trasker bortover veien til starten på slutten. Det er meldt bra med minusgrader og mye vind utover dagen og natta så vi benyttet alle pausen til å ikle oss et ekstra lag. Vi har nå noen timer dagslys igjen før mørket igjen vil omslutte oss resten av turen. En maraton gjenstår med 1500 høydemeter over det mest isolerte partiet av løpet. Første oppstigning på tohundre høydemeter går sakte, alle med ønske om ikke å svette. Vi får litt vind oppå den bare breie ryggen, men utsikten er god, veien videre med topp på topp foran oss så langt øyet rekker. Snødekket er ikke spesielt dypt og stedvis frossent, stien ganske synlig, så farten er ganske god de første fem kilometerne.

Vi passerer umerkbart landegrensen og entrer Skottland en kilometer før stien tar en omvei tilbake til England og innom en gammel romersk bosetning. Snødybden endrer seg radikalt, alle spor etter romere og stier blir borte og vi blir nå traskende med snø til knærne. En snau mil lengre opp på fjellet står en primitiv trehytte som vårt første delmål og vi teller kollektivt ned til middagen som venter. Mørket kommer krypende så vi hjelper hverandre med å hente lyktene fram fra sekkene og unngår for lange stop. Marcus og jeg bytter for det meste på å lede an med tråkking av vei og orientering. Vi søker etter tuer som hindrer oss i å treffe den våte myra som ligger gjemt under snøen, men store harde baller av is på skoene vitner om at vi ikke alltid treffer.

Etter tre timer hard jobbing dukker endelig trekontruksjonen fram i lyktelyset og stemningen går et øyeblikk til topps. Inne i ly fra vinden starter vi umiddelbart med å smelte snø og koke vann. Jeg sender en tekstmelding til løpsledelsen og gir beskjed hvor vi er og spør om de kan gi noe anslag på hvor lang til vi vil bruke over fjellet ned til neste hytte, men er usikker på om meldingen gikk igjennom når svar ikke kommer. Jeg er sulten og bestemmer meg for å spise dobbel middag, to næringsrike frysetørkede måltider, som går raskt ned. Jeg smelter som de andre nok vann til å fylle mine to flasker og tar på meg enda et lag før vi er klare for å dra.

Vi vet at den siste store kraftanstrengelsen gjenstår, seksten kilometer, 800 høydemeter i dyp snø, før vi når neste hytte. Farten vi har holdt de siste timene gjør at vi anslår at det vil ta oss rundt 8 timer. I det vi skal forlate hytta og er på vei ut, dukker Matt opp. Han sier noe spøkende at han har dårlig tid for kjæresten skal hente ham om ti timer. Han smetter inn i hytta og begynner raskt å smelte vann idet vi tar fatt på veien videre. Vi fortsetter i samme formasjon som tidligere, med Marcus og meg vekslende i front, med Jens som baktropp. På en topp hvor jeg er i front og må stoppe litt for å vente, kikker jeg opp mot himmelen. Over oss er det stjerneklart og tilsynelatende stille selv om vinden blåser som besatt der jeg står. Jeg skrur av lykta og blir stående og nyte synet. I mange timer har vi nå kun fokusert ned og noen få skritt fram til neste pustepause før vi gjentar, men glemt litt hvor vi er og alt rundt.

Med jevne mellomrom stopper vi og tar en felles rask påfyll av drikke og næring. Jens banner høyt når han ved et stopp finner ut at han har mistet en av flaskene. Han, i motsetning til meg som drikker vann, får mesteparten av sin næring fra drikke og har nå mistet verdifulle kalorier. Lykta til Matt dukker etter en stund opp i mørket bak oss, og en halvtime senere tar han oss igjen. Han ser sterk ut og småvill ut i blikket og drar i fra oss ganske fort. Vi andre er bundet av en æresavtale om å holde sammen. Tryggheten det gir oss betyr at farten alltid vil styres av den med lavest fart.

Fire timer etter vi forlot hytta begynner starten på den siste ordentlige stigningen til toppunktet og krysset som markerer starten på innspurten. Jens ser sliten ut nå, farten er lav og pausene hyppigere enn tidligere. Marcus later til å ha fått besøk av Ole Lukkøye der han trasker bak meg tilsynelatende i søvne. Det er på grensen til at jeg holder meg varm med farten vi nå holder. Vi er midt i ingenmannsland og jeg begynner virkelig å tvile på om vi vil takle bakkene som venter. Her vi er nå finnes ingen ly og jeg vet det bare vil bli kaldere etter hvert som vi stiger når den stadig sterkere vinden vil gjøre de ekstra kuldegradene enda kaldere. Jeg stopper og tar ut kartet for å orientere meg litt på hva som venter og hvilke muligheter som finnes. Når de andre tar meg igjen, sier jeg rett ut hva jeg tenker og spør om de vil vi skal evakuere ned fra fjellet til en skog noen kilometer unna eller om de er sterke nok til å fortsette. Det ser umiddelbart ut til å skjerpe dem begge når realiteten når den logiske delen av de slitne hodene. Marcus har nok glemt å spise i det siste og finner fram noe godteri fra sekken og byr oss. Jeg takker nei, men Jens tar heldigvis gladelig imot.

Vi fortsetter videre og tar fatt på stigningene, men jeg har en følelse at kampen nå først har begynt. Marcus våkner igjen kort tid etter, og vi fortsetter vekslingen på å være fortropp fremover. Langt der oppe i mørket ser vi lykta til Matt som en påminnelse om hva vi har i vente. Det spinkle gjerdet som markerer grensa mellom landene brukes som holdepunkt på vei oppover selv om stien egentlig går en annen plass. Bekymringen for Jens gjør at jeg selv er veldig skjerpet, hverken trøtt eller søvnig, men heller klar, sterk og våken. Farten går etter en stund ned igjen, når Jens hyppigere og hyppigere tar pauser. En ny ladning godteri ser heller ikke ut til å ha særlig virkning på Jens, slik den har på Marcus. Selv har jeg ingenting jeg kan gi Jens. Energibarene og det tørkede kjøttet jeg har inneholder gluten og selv er han helt tom, noe som blir mer og mer synlig etter hvert som tiden går. Jeg prøver å motivere med å si hva som gjenstår. Så langt, så lenge og at vi snart er ferdig med den drepende stigningen og kan ta fatt på nedturen. Jens blir sløv og begynner å snakke om å legge seg ned litt, men jeg får overtalt han gang på gang om at vi snart er på toppen. Jeg spør om jeg skal ringe redningstjenesten, men han han avslår tilbudet i viten om at da er løpet over for hans del. Matts lykt har nå forsvunnet og gir et håp om at toppen ikke er langt unna.

De siste åttehundre meterne blir et rent helvete. Over 20% stigning i denne snøen suger krefter på allerede slitne kropper etter snart seks dagers slit. Jeg teller 5 gjerdestolper for hver gang jeg tar en pause og sjekker at Jens er med. Det føles uendelig langt til toppen, men jeg vet at vi til slutt vil nå den hvis jeg klarer å holde Jens våken. I det det smått begynne å flate ut faller Jens og blir liggende i snøen. Jeg løper tilbake og får han opp på beina. Han må virkelig overtales til å begynne igjen. Jeg spør igjen om jeg skal ringe redningstjenesten, og denne gangen er svaret ja. Marcus er nå et stykke foran oss ivrig etter å nå den hersens toppen, så jeg holder meg bak Jens mens jeg fisker fram mobilen og ringer.

«Løper 196 Thomas her på vei opp Chevriots sammen med løper 226 Jens og Marcus. Jens er helt tom, fjern og må ha hjelp. Kan du få redningtjenesten fra hytte 2 til å møte oss?» «Det er mottatt. Jeg skal kontakte dem og informere om deres situasjon. De vil komme dere i møte»

Jeg roper på Marcus gjentatte ganger for å få han til å vente slik at jeg får informert han om hva som skjer. Når han endelig hører meg og stopper, finner han også en mintkake han har som reserve slik at vi kan få i Jens noe sukker. Marcus går deretter i forveien de tre kilometerne ned mot hytta for å møte redningsfolkene. Jeg går bak Jens når stien endelig dreier venstre og går bratt nedover mot hjelpen som venter. Vi stopper innimellom for at han skal få spise en liten bit kake og skylt den ned med vann. Et gjerde på vår venstre side leder vei og jeg ber han holde i gjerdet for ikke å falle, men han mister taket og faller om i snøen. «Fokus Jens!» «Hold i gjerdet og gå sakte nedover!» skriker jeg til han for å prøve å holde han våken. Jeg ser Marcus langt foran oss og venter hvert øyeblikk på å se lys komme imot oss, men ingen lys kommer. Jens faller på nytt og han ser et øyeblikk ut til å ha sovnet før jeg kommer til og får hjulpet han opp. Jeg gjentar de enkle instruksjonen som en mantra. «Fokus Jens!» «Hold i gjerdet og gå sakte nedover!» Nye fall kommer og kaving med å få han opp på beina igjen, men sakte med sikkert får vi beveget oss nedover mot lykta som nå har distansert oss kraftig. Om ikke annet hindrer den dype snøen at Jens skader seg når han faller.

Hvor blir det av hjelpen? Jeg blir utålmodig og skjønner ikke hvorfor vi ikke ser lys komme imot oss. Jeg ringer på nytt og spør hva som skjer og får til svar at de straks er på vei. Langt der nede er Marcus kommet til flatere terreng og jeg vet hytta nå bare er noen hundre meter fra han, opp en liten bakke.

Plutselig dukker det opp to lykter fra mørket og viser hvor hytta befinner seg. Jeg beroliger Jens med at hjelpen er på vei, men at han må fortsette å bevege seg nedover. Lyktene kommer dansende mot oss og stopper ved Marcus en liten stund før de fortsetter videre. Fem minutter senere er de to lyktene framme ved oss og jeg føler meg lettet. Jeg blir en stund for å svare på noen spørsmål, men fortsetter så fort de lar meg for ikke å bli kald.

Jeg går fort mot hytta og er ikke lenge etter innenfor der Marcus er i ferd med å varme vann, noe jeg også gjør så fort jeg får av meg sekken og funnet fram kokeapparatet. En stund senere kommer Jens, godt hjulpet av Darren og Dan. Vi blir bedt om å vente og ilagt påtvungen 15 minutters hvile. Mat og varm drikke blir puttet i en halvt sovende Jens av Darren imens Dan får opp temperaturen i hytta. Med nok kalorier i systemet blir Jens strippet for det meste av tøy lagt i et monster av en sovepose hvor han sovner tvert.

Jeg sovnet noen minutter etter maten, men før vi får forlate hytta ber de Marcus sove femten minutter, så han finner et hjørne og faller fort i søvn. Fire minutter senere vekker de han og sier at han er klar for å dra, så vi pakker sekkene og takker for hjelpen. Det kalde gulvet har i løpet av timen vi har vært i hytta gjort meg kald på beina, så jeg er ivrig etter å komme i gang. Elleve små kilometer er igjen nå ned til mål. Jeg får ganske raskt varmet opp beina, selv om underlaget fremdeles er like krevende. Jeg gleder meg enormt til å komme ned i lavlandet og få fast grunn under føttene.

En siste lille bedriten topp må vi over før vi virkelig kan føle at vi er på oppløpssiden, og den yter like mye motstand som fryktet. På vei ned stopper jeg noe demonstrativt for å få tilnavnet «Little shitty hill» til å stemme bedre når nøden om et toalettbesøk melder seg. Veien videre nedover gir ikke pusterom selv om vi går gradvis nedover. Snøen ligger tykt over jordene og gir oss kamp hele veien.

Tre timer senere nede i dalen er endelig snødekke mer eller mindre borte når Pennine Way får asfaltdekke sine siste tre kilometer. Vi tusler avgårde langs veien og snakker litt om turen over fjellet, livet generelt og hva som skjer når vi nå snart er i mål. Det er over et døgn siden vi startet fra Bellingham og tolv timer siden vi spiste middag i første hytte. Spine Race har i hvert fall levd opp til sitt navn og rykte med utfordringene den ga oss underveis. Kropp og bein vet tydeligvis at de snart skal få hvile, for de begynner gradvis å gi beskjed nå at de er glade det snart er over. Veien leder oss inn til Kirk Yetholm, over gresset i landsbyparken til veggen på The Border Hotell der noen har samlet seg for å ta imot oss etter vår seks døgns lange reise.

 

 

Jeg fikk snakket mye med Jens etter han ble fraktet ned fra fjellet, og jeg er sikker på at han med de erfaringer som ble gjort står på startstreken i 2019 og fullfører med glans. Om jeg står på samme startstrek vet jeg ikke ennå, men det er slettes ikke umulig.

I løpet av turen gikk jeg ned nesten fem kilo. Utstyr og bekledning fungerte veldig bra. Jeg gjorde kun noen små justeringen på sekk underveis. Jeg var aldri kald, foruten på beina noen korte perioder. Jeg hadde to små vannblemmer som vitne på at min strategi rundt sokker og lufting av føttene fungerte bra. Jeg brukte lang tid på sjekkpunktene selv om det ikke ble så mye søvn ut av det men tror jeg da var mer uthvilt enn de rundt meg og kunne beveger meg raskere.

PS – Matt rakk å komme i mål i tide med god margin. Han fridde på målstreken og fikk ja fra sin kjære. Det var kanskje derfor han hadde hastverk…